Historietid

“Hjelp meg… Jeg har en brent Anakin i suppen min. Hjelp…”

“Møt slangen Anakin.” sa David storøyd mens han ledet lillesøsteren Hannah inn i frukthagen, “En svært begavet slange med et spesielt talent. Ryktene sier at han en gang var et menneske.”

“Huh?” lille Hannah så seg rundt omkring idet David slapp hånden hennes, “Hvor er han? Jeg ser han ikke.”

David stakk to fingre i munnen og blåste,

“Kom da, Ani Ani. Kom da, kom da.”

En grønn, liten kobra kom ålende ut fra buskene. Den så trøtt på dem med sine gule øyne,

“Hva er det dere vil?” hveste den. Sikkert irritert for å bli vekket fra søvnen sin.

“Hei, Ani.” smilte David idet han satte seg ned i gresset og tok Hannah i fanget, “Så godt å se deg igjen. Dette er søsteren min, Hannah.”

“Tror du ikke jeg vet det?” snerret slangen Anakin mens den ålte seg nærmere David, “Har du eliksiren som gjør meg til menneske igjen?”

“Jeg… jobber med saken… mester. Jeg kan kalle de mester, ikke sant?”

“Bare når jeg har blitt menneske igjen, vil du bli min elev.”

“Jeg gleder meg til da.” svarte David entusiastisk.

“Da burde du skynde deg å finne de ingrediensene jeg har pålagt deg, for tiden renner ut.”

“Jeg skal ikke svikte deg, mester.”

“Gå. Og kom ikke tilbake, før du har eliksiren.”

“Ja, sir.” han kom seg på beina og tok Hannah i hånden.

“Jeg vil også bli elev.” kom det fra den lille idet han ledet henne ut av hagen igjen,

“Vi får nå se på det, Hannah.” svarte han, “Hva Anakin synes.”

“Altså, jeg skjønner det ikke.” kom det fra Lydia som studerte våpenet sitt idet de gikk over dekket i retning kontrollbordet hvor kommandanten og andre fra mannskapet sto og ventet på dem, “Det er jo ikke helt rettferdig, dette her.”

Robin kikket spørrende på henne,

“Hva mener du?”

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

“Altså, jeg mener… du har jo både sabel og pistol, mens alt jeg får å forsvare meg med, er en kjepp?”

“Bedre det, enn ingenting.”

“Men…”

“Du vil kunne få håndtere riktige våpen i rett tid, unge lærling.”

De nådde fram til kontrollbordet, hvor George saumfor dem med øynene sine. Hans blikk stoppet ved Lydia,

“Min kommende brud, hvor har du vært hen?”

Lærlingjenta rettet seg og løftet haken,

“På treningsøvelse med min lærer, ærede kommandant.”

George sukket,

“Dropp høflighetsfrasene, Lydia. Du kan snakke vanlig til meg.”

“Som de ønsker.”

Kommandanten henvendte seg til Robin,

“Er lærlingen flink?”

“Hun er utmerket, sir.”

“Godt.” Han så på de rundt seg, som sto rundt bordet, før han trykket på en knapp ved bordkanten. 3D-bilder av fiendeleiren poppet opp,

“Så, her ser dere fiendens base. De svake områdene er her og her.” han pekte med fingeren, “Det vi har å gjøre, er å snike oss inn og overmanne dem når de minst venter det. Vi trenger to stykker for den jobben.”

“Bare to?” kom det fra lærling Henry.

George kikket bryskt på ham,

“Har jeg gitt deg tillatelse til å tale?”

“N-nei, sir. Men…”

“Så ikke gjør det. Han så på de rundt bordet igjen, “Robin?”

“Jeg og Lydia går.” svarte ridderen, “Det vil ikke være en så vanskelig jobb.”

“Flott. Da sier vi det. Dere andre, venter på deres signal.”

“Signal?” kom det fra Henry igjen, “Hvilket signal?”

George overså ham,

“Amanda, du går med Henry. Dere legger dere i utkanten av leiren, på motsatt side av Robin og Lydia.”

“Men nå er vi jo fire stykker for denne jobben.” brast det ut av Henry.

Amanda dyttet til lærlingegutten sin,

“Hysj. Mesteren legger en plan.”

“Har alle forstått sin oppgave?” fortsatte George.

“Vi skal altså ta dem til fange?” spurte Amanda.

“Overmanne dem. Gi dem panikk. Når alt slikt er gjort, sender dere signalet til oss andre.”

Lydia strøk hånden mot Robins skinnuniform. Den var så deilig med så mykt pelsstoff, og også et fint skinnbelte som satt rundt hans midje, som holdt uniformen hans på plass. Han hadde sine våpen i dette beltet.

Robin dyttet hånden hennes vekk,

“Kan du slutte med det der?”

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

“Du har så deilige klær som jeg også ønsker meg.”

“Bare slutt å ta på meg, okei?”

“Når vi gifter oss…” hun ble føyd av med et rop fra ham,

“Vi skal ikke gifte oss.” han dempet stemmen igjen, “Du skal jo gifte deg med George.”

Lydia sendte ham et sørgmodig blikk,

“Jeg vil ikke gifte meg med George. Det er deg jeg vil ha.”

“Hysj.” han la hånden for munnen hennes, “Piratene kommer tilbake, og da må vi være stille.”

“Kommer de nå?”

“Sssjjj…”

De hørte fottrinn ute i korridoren, som stoppet utenfor deres dør. Personen utenfor, rev den opp, stilte seg i døråpningen med et glis,

“Vær hilset, ridder Robin.” sa han, før hans blikk landet på Lydia. “Hva gjør denne tøsa her?”

Robin slappet mer av da han så at det ikke var en av piratene, men bare en lærling, lavere i rang enn ham selv,

“Hva er det du vil, Henry?” spurte han skarpt, før han fjernet hånden fra Lydia.

Vesle Henry rettet seg opp og tørket gliset av seg,

“Kommandant George har sendt meg for å hente deg. Han trenger hjelp i tvisten mot fienden.”

Robin sukket, det var lenge siden hans gamle læremester hadde sendt bud på ham,

“Javel. Er der om et øyeblikk.”

“Og bring tøsa også. George trenger å snakke med henne å.” Henry lukket døren igjen, og Robin snudde seg mot Lydia,

“Forstår du hvor ille dette er?”

Hun ristet på hodet,

“Vi trenger ikke å møte opp foran George. Vi kan rømme nå, og i stedet ha det gøy sammen.”

Robin holdt en avvisende hånd opp foran henne,

“Jeg ville aldri latt en kvinne komme mellom meg og mitt oppdrag.”

Lydia sperret øynene opp og stirret forskrekket på ham,

“Så jeg er bare en kvinne for deg?”

“Du tilhører en annen, Lydia. Og jeg vil ikke flekke til ryktet ditt, heller ikke mitt.”

“Men det er deg jeg vil ha.”

“Glem det. Bare en dåre vanærer sin forlovede”

Lydia kikket bort fra ham,

“Jeg vet du er kjær i meg.”

Robin sukket,

“Hør her, lærling. Enten gjør du deg klar til kamp og blir med meg, ellers så…”

“Jeg skal gjøre meg klar, bare vent på meg da.”

Robin kikket på klokken,

“Du har fem minutter.”

Et hjerteskjærende ul kunne høres ut i natten. Et ul fra en sorgfull labrador.

Han var så alene, ensom og forlatt. Folket hans var borte. Hvor hadde de tatt veien hen?

Alle de glade arbeidende menneskene var forsvunnet. Det som en gang var en aktiv og livlig landsby, var nå bare ørken. Alle husene var borte. Bortsett fra et ensete lite skur i brunt. Skuret der labradoren Max satt dag og natt i dyp sorg. Ulende, ulende, ulende.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Litt bortenfor fantes et drageskjelett, stikkende opp av sanden. Max visste ikke hvor lenge det hadde vært der, men etter at folket hans dro, så hadde det dukket opp, fra intet.

Alt Max ønsket, var at eierne hans skulle komme og hente ham, men det kom aldri noen. Det som en gang var, var nå borte. Men Max fortsatte som alltid å sitte på terrassen av det gamle skuret, ventende. Hans håp forsvant litt for hver dag.

Han husket ikke heller hvordan folket hans hadde forsvunnet slik. På en natt? Hadde det vært en bombe? Jagerfly? Krig? Og hvor hadde Max vært når det skjedde? I skogen?

Han husket han hadde kommet hjem for lenge siden til den vesle jenta som brukte å ta hånd om ham, men hun var ikke der i huset, og da Max så seg rundt, var ingen av de andre folkene der heller. Alle husene sto tomme, de som over tiden hadde smuldret vekk på uforklarlig vis.

Max kunne ikke forstå hvordan eller hvorfor det hendte. Var det den døde dragen som hadde gjort at det hendte? Kastet en formel på husene slik at de forsvant?

Labradoren Max var redd for det gamle drageskjelettet bortenfor skuret sitt. Det liksom kom røyk opp fra det. Og fra skallen, der øynene en gang hadde vært, så blinket det i svakt rødt.

Rundt skjelettets nakke hang det et smykke som var en amulett. En drageamulett, som lyste i skremmende grønt om natten, men som sloknet så lenge det var dagtid.

Max gikk aldri i nærheten av dette skjelett når han var på sine daglige spaserturer på leting etter mat. Han var redd det skulle ta ham, redd for at det levde. Men hvordan kunne et dødt skjelett leve?