Historietid

«Incorrect.»

«No… Master… please… stop…»

But Anakin wouldn’t listen to her at all, as he howled his glowing lightsaber against her. Barely letting her block it with her own.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

«Incorrect, Ahsoka.» he repeated, «Incorrect.» as he swinged with his Djem So form.

«This isn’t you, Master.» the Padawan protested, « Snap out of it.»

Anakin shaked his head,

«This is more me than ever, Snips.» he said as his blue eyes turned yellow, «And you lack conviction.»

«Master…» she was pushed towards the wall, with nowhere to escape as he made ready for to make one final blow with his lightsaber, wich might have been deadly if Ahsoka hadn’t managed to push him back with the force, screaming,

«Stop.»

But Anakin wasn’t stopping. He marched towards her, with his lightsaber ignited in his hand,

«I’m teaching you to handle The Sith, Ahsoka.» He explained, «And to do that, you have to face the dark side.»

The padawan shaked her head, only wanting to cry,

«It seems more like you are trying to kill me.» she sobbed.

«Incorrect.» he reached her, making ready for a strike, but Ahsoka managed to open the door, and escape from him.

And as she runned down the corridor, she cast quick glances over her shoulder, and saw him marching in her direction,

«You can’t escape from me.» his apperance looked terrifying.

But longer down the corridor, he got stopped by some other Jedi. Ahsoka then got away, and disappeared around the corner, so Anakin lost sight off her.

He drew his breath slowly, turning his lightsaber off, as he listened to Obi-Wans voice,

«Anakin. What kind of teaching is this? Chasing your Padawan this way?»

Anakin looked slowly up at him, his eyes turning to his normally blue collour.

«It’s just a practice, Master.» he said calmly, «I’m preparing her.»

Obi-Wan raised his eyebrow,

«Preparing her? For what, Anakin?»

«If she’s going to face The Sith, she have to know them. To know their every move. Because if one should have victory, they have to know their enemy.»

Obi-Wan shaked his head,

«You aren’t making any sense, Anakin.» he said upset, «Now give me one reason to not report this to the council.»

«You know me, Master.» he said, «My teachings may be kind of rough, but they’re working.»

«So they’re working now?»

«Yeah. And if you exuse me. I gotta find my Padawan.»

Obi-Wan snorted,

«Perhaps I’ll report you then.» he said as Anakin walked off.

«We both know you wont do that, Master.» he said with a smile, «I’m the chosen one after all. And can do anything I want.»

«I don’t think your Padawan see it that way.»

«We’ll se about that. Now I’m going to congratulate her.»

Ahsoka wakes up as a princess. She do not know what happened, but here she is, 15 years old, lying in a pink princess bed, deep inside a castle, in a huge bedroom.

She looks around herself, wondering what may have’d happened. Didn’t she be a Jedi-padawan at the temple? She remembered yesterday, batteling along with her Master on the battlefield, so how in the galaxy did she end up here? Had someone broked the timeline or something? Which she had heard many stories of. That someone went back in time, changed one or two things before they got back again, to a very different future than they had known before.

But no one of the other would haved noticed that? They wouldn’t had known the sudden change in the timeline? For they, all would be normal, because they was just living their life, as they always had. It wouldn’t sudden change for them, or even if it did, they wouldn’t notice.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tano shaked her head and put her hand to her face. What was she thinking? This didn’t make any sense of all. Here she was a princess in her castle. She had never been a Jedi, it all must just had been a dream. A very long one, because it was what was happening now, that was the reality and the truth. Whatever she had been imagening, was not true.

She stepped out of bed, and stretched herself, before she walked to stand by the mirror on the wall. The blue nightgown she wheared, was beatiful to her red skin, and she still had her padawan-braid hanging from her head, so maybe she was a Padawan after all, but to whom? Anakin? Why would he teach a princess? If he even existed in this time-period.
She put her hand up to her forehead again, and shaked her head, oh, what was she thinking? This was very stupid of her.

She walked out of the bedroom, walking down some beatiful stairs, having changed to some ordinary clothes, of course the clothes a princess would wear. As she reached the bottom, she saw Master Plo Koon walking by,

«Hi, little Soka.» he greeted,

Ahsoka raised her hand and greeted him back,
«Oh, hello Master Plo. You know what’s happening?»

He stared strangely on her,
«Nothing different than the ordinary.» he replied.

Ahsoka nodded, feeling kind of stupid,
«Yeah. Of course. I do know that.» she hurried off, towards an empty room, and closed the door shut behind her, she needed to think, to meditate.

She drew her breath and closed her eyes, and as she was doing so, she heard music, and a soft breeze blewed on her face.

She opened her eyes again, still in the room, the music coming louder. She began to swing along to it, wondering who were playing and where it came from.

But as she took a pirouette after piroutte, feeling like a ballerina, and jumping high in the air, splitting her feet as she flew to the other side of the room, and landing on the floor on a pointed foot, she heard a familiar voice,

«Very good, Snips.»

Ahsoka stopped up, and in shock, she collapsed on the floor before slowly raising up, turning to face him wide-eyed,

«M-Master?» she stood still, and it was if her heart had stopped for a moment.

«It’s very good.» he repeated, walking towards her away from the wall were he had stood leaning, «But I got to teach you a lesson.»

«W-what?» she stammered, wondering how long he had been standing there, surprised to even see him here at all.

But Anakin had nothing of the same thoughts as she had. He just ignited his lightsaber and striked it towards her. She immediately responded by igniting her own, as adrenaline ran through her body, and blocked his strike.

A smile lightened up his face, but the padawan nearly struggled to keep up with the defenses,

«Let’s see if you can keep up with this.» he bursted out, swinging his lightsaber into an impressive Djem So, before he striked at her again, full power, knocking one of her sabers out of her hand,

«You gotta do better than that, Snips.» He said, almost mocking her,

«I-I… I can’t keep up with you.» she shouted out as she got pushed backwards.

«Yes you can.» he shouted out, «I sense that you’re distracted. You need to focus, Ahsoka.»

«I can’t.» and in that moment it was just like that Anakin broke through all her defenses, knocking the second blade out of her hand, and she fell to the floor.

«You can do everything you decide your self for.» he said, clearly dissapointed.»

«I’m sorry, master.»

«Now, it looks like you lost, Padawan.» holding Her saber along with his in a cross to her throat,

«I…»

Anakin turned the sabers of, giving her her own back,

«Come on. Let’s do it again, we’re not giving up.»

«Please Master.» she shaked her head desperately as she raised up, «Not more lectures. Please. I can’t do it anymore.»

«Incorrect.» And so he striked at her again. And now he was even more brutal than before.

Hondo. Was a thief and a bandit.

He had taken me away. Away from what I knew. Now I was inside his building, and my family was far away.

I had been here for two days now. And I haven’t gotten anything to eat. I was just so hungry. I was starving. Not only for food, but for relationship. I wanted a friend to talk to, because I became so lonely in this abandoned pirate cell.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

A voice wake me up from my dreamy sleep,

«Hagar.» it was Ohnakas voice, and I heard his footsteps nearing the cell. «Are you awake my dear?» he came close to the bars, and I stood up on my feet.

«Two Jedi are here.» he smiled, «And I was thinking that I could sell you for a worthy price.» He locked up the door with the key, and two other pirates came in and grabbed me by my arms, one on each side of me, and they led me out.

«You’re gonna sell me?» My eyes was focused on Hondo, «Why? I want to go home. I want to see my family.»

Hondo laughed at me,

«Oh my dear. A pirate never return a prisoner back where it came from. We only sell it away.» harsh laughing.

I lowered my gaze, and looked down at my feet, as they led me through the corridor.

«But I must say you’re lucky.» Hondo continued, «At least there are good people who maybe wants to buy you.»

I looked at him in disbelief,

«Why would Jedi ever want to buy me?»

Hondo laid a finger over my lips,

«Hush. Hush my dear. We are here now. We are here.»

I saw the Jedi sitting with a table in the main area with their drinks. And the pirates led me towards them. I saw that one of them where a Togruta species, at my own age, and the other one where a dark-haired young man in dark robes. And his left hand where covered with a hansk. And as I wondered why he was only covering only one hand, the pirates placed my in front of them.

«See here are a fine piece of my collection.» Hondo said proud, «She comes with this force-powers, wich makes her extra valuable. And she will make a fine service to you in the Republic, but you’l maybe should tame her first, if you’re gonna deal with her. If she runs away, don’t come to me and beg for another girl.»

The young man took a deep breath, looked down at his hands, and then back up at Hondo, he didn’t even look at me,

«Why do you think I want a girl?»

The Togruta looked sharply on the pirate-king,

«What have you done now, Hondo? Have you kidnapped this poor creature?»

«This is bussiness.» Ohnaka stated, «Do you want her or not? She can be free, it is only up to you. If you are not to buy anything, then I’ll say bye, bye. And this one is going back to the cell. Or maybe you’ll like to end up as prisoners your self?»

A saddened feeling flowed up in me, and I turned around to look at Hondo,

«You can’t keep me here.» I protested.

«Oh Hush hush hush my dear. Everything is gonna be just fine.» he stroke my cheek, «Just fine.»

In that moment, I just wanted to back away from him, but the two other pirates held me fast.

The Jedi at the table raised up, and I saw something like lightning appear in the young mans eyes,

«Save your trouble, Hondo.» He said angrily, «Here are some Republic-credits. Now give me the girl.» He slammed a pile of them on the table, wich The Pirate-King immediately embraced.

The two other pirates released me, they pushed me forward, and I fell at the feet of the Jedi-Knight. I looked up at him in fear as I stumbled back.

«Forgive me, sir.»

«It’s okay.» he said calmly, «What’s your name?»

«Hagar.» I replied.

«Nice to meet you, Hagar. I’m Anakin, and this is my Padawan Ahsoka.» he said and gestured towards the Togruta.

I just nodded.

«Now lets get you to the ship.» He continued, «And we will find your family.»

«Thank you.» I replied.

«No need to thank. We are just happy to help.»

The Padawan came around me and laid her robe over my bare shoulders.

«So, Hagar. Its time to leave. Lets get you home.»

David var i full gang med å øse miksturen han hadde kokt opp, oppi en liten flaske, slik at han kunne ta den med til slangen Anakin.

Lille Hannah satt i stolen sin, og lekte seg med maten, mens hun lo hysterisk. Hun hadde mat over hele seg, og i tillegg, var det masse søl på gulvet rundt henne.

Akkurat da, banket det på ytterdøren, før den ble revet hardt opp.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Anna og Greta, noen av nabobarna, trådde andpustne inn.

“David.” sa de i kor, “Du må komme med en gang. Vi har sett noe fryktelig. I skogen.”

David skrudde på lokket på flasken og snudde seg,

“Jaha? Hva har dere sett?”

“En drage. Den angrep oss. Vi slapp så vidt unna med livet.”

David ristet på hodet og sukket,

“Det der finner dere bare på.” Han snudde seg mot Hannah som gjorde store øyne mot dem.

“Du må tro oss.” protesterte Anna, “Hvis du ikke gjør det, så bli i hvert fall med oss.”

“For å bevitne det selv.” la Greta til.

David løftet Hannah opp,

“Hvis det var så farlig der, hvorfor vil dere gå tilbake dit?”

“Fordi dragen utgjør en trussel, og vi må stoppe den før den kommer inn i landsbyen.”

“Vel, jeg kan bli med da. For å bevitne hvilken innbilning som skremte dere.”

“Men vi trenger våpen.” la jentene til, og sendte ham et sjokkert blikk da han strente forbi dem med Hannah i armene, “Skal du virkelig ta med ungen inn i dette?”

“Vi forlater ingen, og våpen trenger vi ikke.”

“Du tror ikke på oss, du.”

“Alt vi trenger, er oss selv, og denne eliksiren som jeg har laget for slangen Anakin.”

Vel inne i skogen, sto de omsider framfor det samme treet hvor jentene hadde sett dragen. Men nå var det ingen der, eller var det?

Det var helt stille, alt de kunne høre, var noen fugler som kvitret.

David satte Hannah ned på bakken,

“Ser dere? At det ikke er noen her? Hva var det jeg sa til dere?”

Anna ignorerte hans kommentar, og trådte fram til treets åpning,

“Kom fram og sloss, du drage.” ropte hun, “For nå er vi tilbake. Kom fram og sloss, hvis du ikke er en pyse.”

Da lød det en velkjent stemme fra oppe i treet,

“Hvem er det dere kaller for drage?”

David tittet opp, og et smil kom til syne i ansiktet hans,

“Men det er jo bare slangen Anakin.” utbrøt han, “Og dere trodde det var en drage?”

Kobraslangen kom nærmere dem mens den bevegde seg nedover stammen,

“Har du eliksiren nå, gutt?”

“Det har jeg.” nikket David, og tok den lille flasken opp ifra lommen.

Kobraslangen tok imot den, og forsvant inn i treets åpning.

“Det var en drage.” mumlet Anna surt og sparket hardt borti trestammen, “Jeg sverger.”

“Uansett hva slags fare dere innbilte dere, så er det ikke det som er virkeligheten.”

Greta dyttet opprørt til ham,

“Du er bare…”

Et kremt hørtes fra treets åpning, og barna kikket opp og fikk øye på en ung kjekk fyr, som sto der stolt i sin uniform. En hanske dekket hans venstre arm, og hans mørkebrune hår krøllet seg i nakken.

Anna måpte mot han,

“Er du…?”

“Det er godt å endelig være menneske igjen.” utbrøt fyren glad, “Nå som trolldommen er brutt, kan jeg fortsette med det jeg begynte på.” han vendte blikket mot David, “Alt takket være deg, gutt.”

“A-Anakin?” stammet fjortenåringen fram, “Du-du…”

“Er du klar til å bli min lærling?”

“D-det er jeg. S-sir.”

“Flott.” han slo hendene sammen i en triumf, “Og bare vit, at nå som du blir min elev, er det ingen vei tilbake.”

“J-jeg hadde regnet med det, l-lærer.”

“Bli med inn i treet, vi må gjøre klart til vår reise.”

“R-reise?” Han kikket bort på Greta og Anna. Ville de bli med? Eller kom han til å forlate dem og landsbyen? “Men…” skulle han forlate alt han hadde kjært?

“Vi har ingen tid å miste.” proklamerte læreren, “Vi må finne krabben Maul.”

David løftet opp lillesøsteren sin, og fulgte med ham inn i treet.

“Aaaaa… jeg blir overfalt av snuskenusker som forsøker å spise meg…”

“Gi deg, Abraham.” lød det fra hans kone inne på kjøkkenet, ” Ta heller småbarna ut en tur i parken, slik at jeg får laget ferdig middagen i fred og ro uten alt dette levenet.”

“ja, ja, ja, kjære Sarah.” han reiste seg fra sofaen, tok småjentene i hver sin hånd, mens guttungen fulgte etter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vel ute i parken, satte han seg på en benk og begynte å scrolle på mobilen.

Robin, Kaisa og Violetta var på full vei mot klatrestativet.

“Jeg,” kom det fra Violetta, “er prinsesse Ahsoka. Og jeg forlanger at noen vifter meg med et palmeblad, for jeg dør i denne varmen.”

Robin gliste mot henne,

“Og jeg er prins Anakin. Den beste av dem alle.”

“Vift meg, slavegutt.” konstaterte Violetta, og rakte ut en hånd mot ham, bestående av perlearmbånd, “Hjelp meg opp i tårnet. Hjelp meg før lavaen kommer og tar oss alle.”

“Å nei, du.” geipte Robin mot henne, “Ikke når du kalle meg slave, så.”

Kaisa kikket ned på dem fra klatrestativet,

“Jeg er dronning Padme, deres mor.” kvitret hun, “Kom å få litt mat. Jeg har Mustafarkake.”

“Å nam, favoritten min.” kom det begeistret fra Robin som skyndte seg å klatre opp til henne, “Det skal bli godt mor.”

“Ja, det blir det, lille prins.”

“Hva med meg da?” sutret Violetta, “Lavaen kommer snart, og jeg trenger hjelp her nede.”

“Til fordervet med deg, Ahsoka.” geipte prinsen, “Du er bare en lat prinsesse som ikke orker å komme deg opp selv.”

“Kom å få kake.” kvitret Kaisa.

“Nei… nei… nå kommer jo lavaen… nå kommer den… nå kommer den… aaaaa…”

“Ahsoka?”

Violetta la seg ned i grusen.

“Ahsoka.” Robin klatret ned og kom bort til henne, “Der ser vi hvem som har tapt, eller hva?”

Violetta kikket sakte opp på ham,

“Jeg er ikke lenger Ahsoka nå.”

“Hva? Er du ikke?”

“Ahsoka døde. Nå er jeg meg selv igjen.”

“Vel, jeg er ikke lenger Anakin.” stemte Robin i, “Nå er jeg røde Ruben, og vi er ombord på Den sorte dame.”

“Vi seilte fra gardinene, og ankret opp… i… dalen.” sang Kaisa, “Jeg er tante Bassa.”

“Vi krasjer skuta rett inn i Villa villakula.” sa en storøyd og begeistret Robin.

“Huseieren kommer forskrekket ut, og undrer hva som pågår.” fortsatte Kaisa.

“På skipet finner hun sin far som er fanget der, og kommer for å redde ham. Men faren protesterer og sier; nei, jeg må tjene kapteinen.”

“Da trår Anakin, Ahsoka og Padme til. Og det blir et skikkelig rabalder. En kamp på liv og død. Helt til vi ligger flate og ikke orker mer.”

“Da kommer Skalken, og babler om en dør med en gåte som må løses.”

“Tingeling er en ape som sier voff, voff. Og: Måken flyr til mø mø-land i mumiedalen.”

Violetta ligger stille i grusen, og hører på de to søsknenes eventyrlige konversasjon. Etter hvert kaver hun seg opp, og vandrer bort til Abraham,

“Jeg vil hjem, far.” sier hun, “Nå.”

“Vi skal snart dra hjem, lille venn.” sier han og smiler, før han viser henne noe på mobilen, “Dere vil se stjernenyhetene i kveld, ikke sant?”

Violetta lyser opp,

“Ja, stjernenyhetene om prinsesse Ahsoka og prinsesselivet hennes. Masse prinsessesladder blant hoffdamene.”

Kaisa og Robin kommer også til.

“Jeg er mest spent på å se hva Hondo Ohnaka gjør.” kommer det fra guttungen, “Rykter sier han vil dukke opp i Mando-serien.”

Kaisa rister på hodet,

“Det er bare rykter. Det er ikke sikkert.”

“Vel, dere får glede dere til kvelden, da.” sier Abraham, og reiser seg fra benken, “Og gled dere masse til middagen. Mor har laget Yoda-stuing med karbonade. Og til dessert blir det blå melk med karbonittkrunsj.”

“Wow.” smiler Robin, “Anakin elsker karbonittkrunsj. Han bare digger det. Digger, digger det.”

“Kom, så går vi da.” sier Abraham, og tar fatt på hjemveien.

Småbarna følger etter, men Violetta snur seg tilbake for å se en spurv i klatrestativet,

“Følg med, kjære spurv.” sier hun og smiler til den, “I neste episode av trillingsnusk.” Dermed vender hun om, og småløper etter de andre.

“Hjelp meg… Jeg har en brent Anakin i suppen min. Hjelp…”

“Møt slangen Anakin.” sa David storøyd mens han ledet lillesøsteren Hannah inn i frukthagen, “En svært begavet slange med et spesielt talent. Ryktene sier at han en gang var et menneske.”

“Huh?” lille Hannah så seg rundt omkring idet David slapp hånden hennes, “Hvor er han? Jeg ser han ikke.”

David stakk to fingre i munnen og blåste,

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Kom da, Ani Ani. Kom da, kom da.”

En grønn, liten kobra kom ålende ut fra buskene. Den så trøtt på dem med sine gule øyne,

“Hva er det dere vil?” hveste den. Sikkert irritert for å bli vekket fra søvnen sin.

“Hei, Ani.” smilte David idet han satte seg ned i gresset og tok Hannah i fanget, “Så godt å se deg igjen. Dette er søsteren min, Hannah.”

“Tror du ikke jeg vet det?” snerret slangen Anakin mens den ålte seg nærmere David, “Har du eliksiren som gjør meg til menneske igjen?”

“Jeg… jobber med saken… mester. Jeg kan kalle de mester, ikke sant?”

“Bare når jeg har blitt menneske igjen, vil du bli min elev.”

“Jeg gleder meg til da.” svarte David entusiastisk.

“Da burde du skynde deg å finne de ingrediensene jeg har pålagt deg, for tiden renner ut.”

“Jeg skal ikke svikte deg, mester.”

“Gå. Og kom ikke tilbake, før du har eliksiren.”

“Ja, sir.” han kom seg på beina og tok Hannah i hånden.

“Jeg vil også bli elev.” kom det fra den lille idet han ledet henne ut av hagen igjen,

“Vi får nå se på det, Hannah.” svarte han, “Hva Anakin synes.”

“Altså, jeg skjønner det ikke.” kom det fra Lydia som studerte våpenet sitt idet de gikk over dekket i retning kontrollbordet hvor kommandanten og andre fra mannskapet sto og ventet på dem, “Det er jo ikke helt rettferdig, dette her.”

Robin kikket spørrende på henne,

“Hva mener du?”

“Altså, jeg mener… du har jo både sabel og pistol, mens alt jeg får å forsvare meg med, er en kjepp?”

“Bedre det, enn ingenting.”

“Men…”

“Du vil kunne få håndtere riktige våpen i rett tid, unge lærling.”

De nådde fram til kontrollbordet, hvor George saumfor dem med øynene sine. Hans blikk stoppet ved Lydia,

“Min kommende brud, hvor har du vært hen?”

Lærlingjenta rettet seg og løftet haken,

“På treningsøvelse med min lærer, ærede kommandant.”

George sukket,

“Dropp høflighetsfrasene, Lydia. Du kan snakke vanlig til meg.”

“Som de ønsker.”

Kommandanten henvendte seg til Robin,

“Er lærlingen flink?”

“Hun er utmerket, sir.”

“Godt.” Han så på de rundt seg, som sto rundt bordet, før han trykket på en knapp ved bordkanten. 3D-bilder av fiendeleiren poppet opp,

“Så, her ser dere fiendens base. De svake områdene er her og her.” han pekte med fingeren, “Det vi har å gjøre, er å snike oss inn og overmanne dem når de minst venter det. Vi trenger to stykker for den jobben.”

“Bare to?” kom det fra lærling Henry.

George kikket bryskt på ham,

“Har jeg gitt deg tillatelse til å tale?”

“N-nei, sir. Men…”

“Så ikke gjør det. Han så på de rundt bordet igjen, “Robin?”

“Jeg og Lydia går.” svarte ridderen, “Det vil ikke være en så vanskelig jobb.”

“Flott. Da sier vi det. Dere andre, venter på deres signal.”

“Signal?” kom det fra Henry igjen, “Hvilket signal?”

George overså ham,

“Amanda, du går med Henry. Dere legger dere i utkanten av leiren, på motsatt side av Robin og Lydia.”

“Men nå er vi jo fire stykker for denne jobben.” brast det ut av Henry.

Amanda dyttet til lærlingegutten sin,

“Hysj. Mesteren legger en plan.”

“Har alle forstått sin oppgave?” fortsatte George.

“Vi skal altså ta dem til fange?” spurte Amanda.

“Overmanne dem. Gi dem panikk. Når alt slikt er gjort, sender dere signalet til oss andre.”

Lydia strøk hånden mot Robins skinnuniform. Den var så deilig med så mykt pelsstoff, og også et fint skinnbelte som satt rundt hans midje, som holdt uniformen hans på plass. Han hadde sine våpen i dette beltet.

Robin dyttet hånden hennes vekk,

“Kan du slutte med det der?”

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Du har så deilige klær som jeg også ønsker meg.”

“Bare slutt å ta på meg, okei?”

“Når vi gifter oss…” hun ble føyd av med et rop fra ham,

“Vi skal ikke gifte oss.” han dempet stemmen igjen, “Du skal jo gifte deg med George.”

Lydia sendte ham et sørgmodig blikk,

“Jeg vil ikke gifte meg med George. Det er deg jeg vil ha.”

“Hysj.” han la hånden for munnen hennes, “Piratene kommer tilbake, og da må vi være stille.”

“Kommer de nå?”

“Sssjjj…”

De hørte fottrinn ute i korridoren, som stoppet utenfor deres dør. Personen utenfor, rev den opp, stilte seg i døråpningen med et glis,

“Vær hilset, ridder Robin.” sa han, før hans blikk landet på Lydia. “Hva gjør denne tøsa her?”

Robin slappet mer av da han så at det ikke var en av piratene, men bare en lærling, lavere i rang enn ham selv,

“Hva er det du vil, Henry?” spurte han skarpt, før han fjernet hånden fra Lydia.

Vesle Henry rettet seg opp og tørket gliset av seg,

“Kommandant George har sendt meg for å hente deg. Han trenger hjelp i tvisten mot fienden.”

Robin sukket, det var lenge siden hans gamle læremester hadde sendt bud på ham,

“Javel. Er der om et øyeblikk.”

“Og bring tøsa også. George trenger å snakke med henne å.” Henry lukket døren igjen, og Robin snudde seg mot Lydia,

“Forstår du hvor ille dette er?”

Hun ristet på hodet,

“Vi trenger ikke å møte opp foran George. Vi kan rømme nå, og i stedet ha det gøy sammen.”

Robin holdt en avvisende hånd opp foran henne,

“Jeg ville aldri latt en kvinne komme mellom meg og mitt oppdrag.”

Lydia sperret øynene opp og stirret forskrekket på ham,

“Så jeg er bare en kvinne for deg?”

“Du tilhører en annen, Lydia. Og jeg vil ikke flekke til ryktet ditt, heller ikke mitt.”

“Men det er deg jeg vil ha.”

“Glem det. Bare en dåre vanærer sin forlovede”

Lydia kikket bort fra ham,

“Jeg vet du er kjær i meg.”

Robin sukket,

“Hør her, lærling. Enten gjør du deg klar til kamp og blir med meg, ellers så…”

“Jeg skal gjøre meg klar, bare vent på meg da.”

Robin kikket på klokken,

“Du har fem minutter.”

Et hjerteskjærende ul kunne høres ut i natten. Et ul fra en sorgfull labrador.

Han var så alene, ensom og forlatt. Folket hans var borte. Hvor hadde de tatt veien hen?

Alle de glade arbeidende menneskene var forsvunnet. Det som en gang var en aktiv og livlig landsby, var nå bare ørken. Alle husene var borte. Bortsett fra et ensete lite skur i brunt. Skuret der labradoren Max satt dag og natt i dyp sorg. Ulende, ulende, ulende.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Litt bortenfor fantes et drageskjelett, stikkende opp av sanden. Max visste ikke hvor lenge det hadde vært der, men etter at folket hans dro, så hadde det dukket opp, fra intet.

Alt Max ønsket, var at eierne hans skulle komme og hente ham, men det kom aldri noen. Det som en gang var, var nå borte. Men Max fortsatte som alltid å sitte på terrassen av det gamle skuret, ventende. Hans håp forsvant litt for hver dag.

Han husket ikke heller hvordan folket hans hadde forsvunnet slik. På en natt? Hadde det vært en bombe? Jagerfly? Krig? Og hvor hadde Max vært når det skjedde? I skogen?

Han husket han hadde kommet hjem for lenge siden til den vesle jenta som brukte å ta hånd om ham, men hun var ikke der i huset, og da Max så seg rundt, var ingen av de andre folkene der heller. Alle husene sto tomme, de som over tiden hadde smuldret vekk på uforklarlig vis.

Max kunne ikke forstå hvordan eller hvorfor det hendte. Var det den døde dragen som hadde gjort at det hendte? Kastet en formel på husene slik at de forsvant?

Labradoren Max var redd for det gamle drageskjelettet bortenfor skuret sitt. Det liksom kom røyk opp fra det. Og fra skallen, der øynene en gang hadde vært, så blinket det i svakt rødt.

Rundt skjelettets nakke hang det et smykke som var en amulett. En drageamulett, som lyste i skremmende grønt om natten, men som sloknet så lenge det var dagtid.

Max gikk aldri i nærheten av dette skjelett når han var på sine daglige spaserturer på leting etter mat. Han var redd det skulle ta ham, redd for at det levde. Men hvordan kunne et dødt skjelett leve?