Et hjerteskjærende ul kunne høres ut i natten. Et ul fra en sorgfull labrador.
Han var så alene, ensom og forlatt. Folket hans var borte. Hvor hadde de tatt veien hen?
Alle de glade arbeidende menneskene var forsvunnet. Det som en gang var en aktiv og livlig landsby, var nå bare ørken. Alle husene var borte. Bortsett fra et ensete lite skur i brunt. Skuret der labradoren Max satt dag og natt i dyp sorg. Ulende, ulende, ulende.
Litt bortenfor fantes et drageskjelett, stikkende opp av sanden. Max visste ikke hvor lenge det hadde vært der, men etter at folket hans dro, så hadde det dukket opp, fra intet.
Alt Max ønsket, var at eierne hans skulle komme og hente ham, men det kom aldri noen. Det som en gang var, var nå borte. Men Max fortsatte som alltid å sitte på terrassen av det gamle skuret, ventende. Hans håp forsvant litt for hver dag.
Han husket ikke heller hvordan folket hans hadde forsvunnet slik. På en natt? Hadde det vært en bombe? Jagerfly? Krig? Og hvor hadde Max vært når det skjedde? I skogen?
Han husket han hadde kommet hjem for lenge siden til den vesle jenta som brukte å ta hånd om ham, men hun var ikke der i huset, og da Max så seg rundt, var ingen av de andre folkene der heller. Alle husene sto tomme, de som over tiden hadde smuldret vekk på uforklarlig vis.
Max kunne ikke forstå hvordan eller hvorfor det hendte. Var det den døde dragen som hadde gjort at det hendte? Kastet en formel på husene slik at de forsvant?
Labradoren Max var redd for det gamle drageskjelettet bortenfor skuret sitt. Det liksom kom røyk opp fra det. Og fra skallen, der øynene en gang hadde vært, så blinket det i svakt rødt.
Rundt skjelettets nakke hang det et smykke som var en amulett. En drageamulett, som lyste i skremmende grønt om natten, men som sloknet så lenge det var dagtid.
Max gikk aldri i nærheten av dette skjelett når han var på sine daglige spaserturer på leting etter mat. Han var redd det skulle ta ham, redd for at det levde. Men hvordan kunne et dødt skjelett leve?
