“Altså, jeg skjønner det ikke.” kom det fra Lydia som studerte våpenet sitt idet de gikk over dekket i retning kontrollbordet hvor kommandanten og andre fra mannskapet sto og ventet på dem, “Det er jo ikke helt rettferdig, dette her.”

Robin kikket spørrende på henne,

“Hva mener du?”

Annonsørinnhold

Morsdagsgave: Med disse treffer du blink hos mamma

“Altså, jeg mener… du har jo både sabel og pistol, mens alt jeg får å forsvare meg med, er en kjepp?”

“Bedre det, enn ingenting.”

“Men…”

“Du vil kunne få håndtere riktige våpen i rett tid, unge lærling.”

De nådde fram til kontrollbordet, hvor George saumfor dem med øynene sine. Hans blikk stoppet ved Lydia,

“Min kommende brud, hvor har du vært hen?”

Lærlingjenta rettet seg og løftet haken,

“På treningsøvelse med min lærer, ærede kommandant.”

George sukket,

“Dropp høflighetsfrasene, Lydia. Du kan snakke vanlig til meg.”

“Som de ønsker.”

Kommandanten henvendte seg til Robin,

“Er lærlingen flink?”

“Hun er utmerket, sir.”

“Godt.” Han så på de rundt seg, som sto rundt bordet, før han trykket på en knapp ved bordkanten. 3D-bilder av fiendeleiren poppet opp,

“Så, her ser dere fiendens base. De svake områdene er her og her.” han pekte med fingeren, “Det vi har å gjøre, er å snike oss inn og overmanne dem når de minst venter det. Vi trenger to stykker for den jobben.”

“Bare to?” kom det fra lærling Henry.

George kikket bryskt på ham,

“Har jeg gitt deg tillatelse til å tale?”

“N-nei, sir. Men…”

“Så ikke gjør det. Han så på de rundt bordet igjen, “Robin?”

“Jeg og Lydia går.” svarte ridderen, “Det vil ikke være en så vanskelig jobb.”

“Flott. Da sier vi det. Dere andre, venter på deres signal.”

“Signal?” kom det fra Henry igjen, “Hvilket signal?”

George overså ham,

“Amanda, du går med Henry. Dere legger dere i utkanten av leiren, på motsatt side av Robin og Lydia.”

“Men nå er vi jo fire stykker for denne jobben.” brast det ut av Henry.

Amanda dyttet til lærlingegutten sin,

“Hysj. Mesteren legger en plan.”

“Har alle forstått sin oppgave?” fortsatte George.

“Vi skal altså ta dem til fange?” spurte Amanda.

“Overmanne dem. Gi dem panikk. Når alt slikt er gjort, sender dere signalet til oss andre.”

Lydia strøk hånden mot Robins skinnuniform. Den var så deilig med så mykt pelsstoff, og også et fint skinnbelte som satt rundt hans midje, som holdt uniformen hans på plass. Han hadde sine våpen i dette beltet.

Robin dyttet hånden hennes vekk,

“Kan du slutte med det der?”

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

“Du har så deilige klær som jeg også ønsker meg.”

“Bare slutt å ta på meg, okei?”

“Når vi gifter oss…” hun ble føyd av med et rop fra ham,

“Vi skal ikke gifte oss.” han dempet stemmen igjen, “Du skal jo gifte deg med George.”

Lydia sendte ham et sørgmodig blikk,

“Jeg vil ikke gifte meg med George. Det er deg jeg vil ha.”

“Hysj.” han la hånden for munnen hennes, “Piratene kommer tilbake, og da må vi være stille.”

“Kommer de nå?”

“Sssjjj…”

De hørte fottrinn ute i korridoren, som stoppet utenfor deres dør. Personen utenfor, rev den opp, stilte seg i døråpningen med et glis,

“Vær hilset, ridder Robin.” sa han, før hans blikk landet på Lydia. “Hva gjør denne tøsa her?”

Robin slappet mer av da han så at det ikke var en av piratene, men bare en lærling, lavere i rang enn ham selv,

“Hva er det du vil, Henry?” spurte han skarpt, før han fjernet hånden fra Lydia.

Vesle Henry rettet seg opp og tørket gliset av seg,

“Kommandant George har sendt meg for å hente deg. Han trenger hjelp i tvisten mot fienden.”

Robin sukket, det var lenge siden hans gamle læremester hadde sendt bud på ham,

“Javel. Er der om et øyeblikk.”

“Og bring tøsa også. George trenger å snakke med henne å.” Henry lukket døren igjen, og Robin snudde seg mot Lydia,

“Forstår du hvor ille dette er?”

Hun ristet på hodet,

“Vi trenger ikke å møte opp foran George. Vi kan rømme nå, og i stedet ha det gøy sammen.”

Robin holdt en avvisende hånd opp foran henne,

“Jeg ville aldri latt en kvinne komme mellom meg og mitt oppdrag.”

Lydia sperret øynene opp og stirret forskrekket på ham,

“Så jeg er bare en kvinne for deg?”

“Du tilhører en annen, Lydia. Og jeg vil ikke flekke til ryktet ditt, heller ikke mitt.”

“Men det er deg jeg vil ha.”

“Glem det. Bare en dåre vanærer sin forlovede”

Lydia kikket bort fra ham,

“Jeg vet du er kjær i meg.”

Robin sukket,

“Hør her, lærling. Enten gjør du deg klar til kamp og blir med meg, ellers så…”

“Jeg skal gjøre meg klar, bare vent på meg da.”

Robin kikket på klokken,

“Du har fem minutter.”